Lene Marlin – “Playing My Game” og Hellbillies – “Niende” utgis for første gang på vinyl

Lene Marlins debutalbum på vinyl for første gang

Bare 18 år gammel ble Lene Marlin superstjerne med sin første single «Unforgivable Sinner» og albumet Playing My Game i mars 1999. Med rundt to millioner solgte eksemplarer av CDen er det på tide at albumet endelig slippes på vinyl.

I 1998 dukket Lene Marlin opp som lyn fra klar himmel på det store publikum. Selv i hovedstadens lille musikkmiljø var hun ikke annet enn et navn det ble hvisket om, men da «Unforgivable Sinner» ble sluppet løs på et intetanende publikum skapte plateselskapet Virgin et hitmonster over natten. Det var en sang som ble lagt merke til over store deler av verden og som nådde første plass i Norge og Italia, fjerde plass i Sverige, 13. plass i England og til og med nådde platekjøpere og musikkfans så langt unna som i Australia og New Zealand. Kombinert med den påfølgende albumutgivelsen Playing My Game gjorde singlen Lene Marlin til den største norske popsuksessen siden a-ha.

«Unforgivable Sinner» ble da også årets låt under Spellemannprisen 1998, og hun vant MTV Europes pris som beste nordiske artist. Under Spellemannprisen 1999 fikk hun hele fire priser for Playing My Game og singlen «Sitting Down Here»; årets artist, årets nykommer, popsolist og årets låt. Ikke dårlig for en tromsøjente som ikke hadde rukket å fylle 20 år. I et norsk perspektiv gikk det heller ikke upåaktet hen at «Sitting Down Here» nådde en superimponerende femte plass på de engelske hitlistene og dessuten nådde Topp 5 også i Italia, Nederland, Skottland, Finland, New Zealand og selvfølgelig Norge.

At albumet Playing My Game ble innspilt mens Lene fremdeles gikk på gymnaset kan synes utrolig. I et intervju med magasinet Scandinavian Traveller i 2017 fortalte hun om den spennende tiden:

«Jeg gikk fremdeles på skolen i Tromsø, mandag til fredag, og i helger og ferier var det ned til Oslo for å være i studio, tilbake til Tromsø, mer skole, mer lekser. Det var sånn det var, men jeg var full av energi og det var skikkelig gøy.»

At Playing My Game ble innspilt under spesielle omstendigheter var ingenting mot alt det spesielle som ventet Lene Marlin da platen ble utgitt i kjølvannet av suksessen med «Unforgivable Sinner». Det var nemlig ikke bare den og oppfølgersinglen «Sitting Down Here» som traff mål. Hun ga rett og slett ut en debutplate som på mange nok virket forbausende moden. Bra var den utvilsomt, og Lene ble kastet ut i et lanseringssirkus som førte henne til praktisk talt verden rundt. Alle ville ha en del av hennes og bedre lære å kjenne den unge kvinnen fra nord med den lyse, klare stemmen og de flotte låtene.

Produsentene Hans Olav Grøttheim og Jørn Dahl skapte et åpent og svært iørefallende lydbilde rundt Lenes stemme, og 19 år etter låter platen like fint. Sanger som skiller seg ut som spesielt sterke er i tillegg til de to superhitene «Where I’m Headed», «The Way We Are», «Maybe I’ll Go», «A Place Nearby» og det flotte tittelkuttet.

At den nå endelig slippes på vinyl gjør Playing My Game en gang for alle til den udiskutable klassikeren den er! Det er verdt å høre på den med nye ører.

Hellbillies Niende endelig på vinyl

14 år etter den opprinnelige CD-utgivelsen låter Hellbillies Niende bedre enn noen gang når den nå utgis på vinyl for første gang.

Merkelig nok var det først med sin aller siste plate Søvnlaus at Hellbillies som er et av Norges aller mest populære band nådde første plass på VG-lista. Niende, utgitt i 2004 og i likhet med flere av andre bandets klassiske album som Lakafant og Urban Twang nådde «bare» andre plass. Det betyr ikke at Niende ikke ble en populær plate da den kom. Med sanger som «Råka tå ei pil», «Mikrobølgeliv», «Innst i øyra» og «Rir på en rein» pløyde bandet imidlertid ny mark og beredte grunnen for kjempesuksessen som skulle følge.

Niende markerte nemlig en vesentlig endring i Hellbillies’ musikalske nedslagsfelt. Der kvintetten fra Ål på de foregående platene i all vesentlighet kunne oppfattes som et countryband med tekster på hallingdøl, var det nå et større og hardere sound som møtte publikum. Her ble rockbandet Hellbillies for alvor sjøsatt. Uten at det gikk på bekostning av hverken melodiøsitet eller identitet, var deler av Niende en ren energiutblåsning som spesielt produsent og gitarist Lars Håvard Haugen mente bandet trengte sårt.

«Frem til dette tidspunktet hadde det kanskje vært en lek, men nå var det alvor. Sånn sett representerer denne platen ikke bare det musikalske skillet mellom Hellbillies i 1990-årene og Hellbillies i dag, men den var også det viktigste skillet vi har hatt på et personlig plan. Hvis vi ikke hadde tatt noen grep, hadde jeg nok funnet på noe annet», forteller Lars Håvard i Cecilie Askers jubileumsbok om bandet, Hellbillies 25, utgitt i 2015.

Det er lett å høre at bandet mener alvor på Niende. Gitarene er blitt hardere og skarpere, mens kompet er tyngre. Det dukker riktignok opp en pedal steel her og der, men også adskillig mer fuzz. Bandet reiste til SONO Records Studio i en forstad til Praha der de spilte inn størsteparten av albumet under dystre forhold, noe som også ga Niende en mørkere grunntone enn de åtte forgjengerne (som strengt tatt også teller to livealbum, slik at Niende er Hellbillies syvende studioalbum). Det er også verdt å merke seg at sangene «Kvilestein» og «Innst i øyra» får god drahjelp av en tsjekkisk strykerkvartett.

Niende ble godt mottatt både av anmeldere og publikum, og selv om det ikke er deres største salgssuksess er det en av de aller viktigste utgivelsene i bandets karriere. Den la grunnen for det musikalske lokomotivet Hellbillies skulle bli og stadig er, snart 30 år inn i karrieren. At deres Niende nå får nytt liv er ikke annet enn svært passende!